Tesamorelin (GHRH(1-44)-analog)

I denne studien fikk 412 HIV-pasienter med opphopning av bukfett daglige sprøyter med enten tesamorelin eller narremedisin (placebo) i 26 uker. Det indre bukfettet (visceralt fett) gikk ned med drøyt 15 % i tesamorelin-gruppen, mens det økte i placebo-gruppen. Fettstoffene i blodet (triglyserider og kolesterolforhold) ble også bedre, og IGF-1-nivået steg. Blodsukkeret endret seg ikke vesentlig. Flere i tesamorelin-gruppen avbrøt likevel på grunn av bivirkninger.

I denne 12-måneders studien med 404 HIV-pasienter med bukfett fikk deltakerne tesamorelin eller placebo. Det indre bukfettet gikk ned med rundt 11 % etter 6 måneder og omtrent 18 % hos dem som fortsatte i 12 måneder, mens placebo nesten ikke ga endring. Midjemål og opplevd kroppsbilde ble bedre, og IGF-1 steg, uten endring i blodsukkeret. Da behandlingen ble byttet til placebo, kom bukfettet raskt tilbake. Medisinen ble godt tålt.

Denne analysen av to fase 3-studier så på hvilke HIV-pasienter som best reduserte indre bukfett med tesamorelin. Pasienter med metabolsk syndrom, høye triglyserider eller hvit hudfarge hadde størst sjanse for å respondere etter 6 måneder. Etter 3 måneder kunne forskerne ikke peke ut sikre forhåndsvarslere. Sjansen for å nå et bukfettnivå under 140 cm² var nær fire ganger høyere med tesamorelin enn med placebo. Studien beskriver altså trekk som henger sammen med bedre respons.

Denne oversiktsartikkelen omtaler veksthormonfrigjørende faktor-analoger som mulig behandling ved HIV-relatert lipodystrofi, der kroppens fettfordeling og stoffskifte er forstyrret. Tesamorelin fremheves som den mest lovende, siden det i to fase 3-studier reduserte overskudd av indre bukfett hos HIV-pasienter. Forfatterne understreker at det trengs flere langtidsstudier for å avklare langsiktig sikkerhet og om behandlingen kan redusere hjerte- og karrisiko.

I denne studien fikk 50 HIV-pasienter med bukfett tesamorelin eller placebo i 6 måneder. Tesamorelin reduserte både indre bukfett og fett i leveren sammenlignet med placebo. Fastende blodsukker steg litt de første ukene, men etter 6 måneder var det ingen sikker forskjell i blodsukker mellom gruppene. Forfatterne omtaler dette som en foreløpig studie og påpeker at det trengs mer forskning for å forstå den kliniske betydningen og langtidseffektene.

I denne studien fikk 61 personer med HIV og fettlever (NAFLD) tesamorelin eller placebo i 12 måneder. De som fikk tesamorelin, hadde større reduksjon i leverfett, og etter 12 måneder hadde 35 % i tesamorelin-gruppen mindre enn 5 % leverfett, mot 4 % i placebo-gruppen. Blodsukker og langtidsblodsukker (HbA1c) endret seg ikke forskjellig mellom gruppene. Noen fikk lokale reaksjoner på injeksjonsstedet. Forfatterne mener det trengs mer forskning på leveren.

Denne analysen av to fase 3-studier med 806 HIV-pasienter med bukfedme undersøkte om redusert indre bukfett hang sammen med leververdier i blodet. Pasienter som responderte på tesamorelin (minst 8 % mindre bukfett) og som hadde forhøyede leverenzymer i utgangspunktet, fikk større nedgang i leverenzymene ALAT og ASAT enn de som ikke responderte. Bedringen holdt seg over 52 uker, selv hos dem som byttet til placebo. Redusert bukfett ble altså koblet til bedre leververdier.

Denne analysen av to fase 3-studier undersøkte om redusert indre bukfett med tesamorelin hang sammen med bedre stoffskifte hos HIV-pasienter. De som responderte (minst 8 % mindre bukfett), hadde større nedgang i triglyserider, bedre bevart blodsukkerregulering og gunstigere HbA1c og adiponektin enn de som ikke responderte, over 52 uker. Endringene i fettstoffer og blodsukker hang statistisk sammen med hvor mye bukfettet gikk ned.

I denne studien fikk 152 eldre voksne, noen med lett kognitiv svikt (MCI), daglige sprøyter med tesamorelin (en stabil GHRH-variant) eller placebo før leggetid i 20 uker. Behandlingen ga en gunstig effekt på tenkeevnen, særlig på såkalt eksekutiv funksjon, og lignende hos både friske og de med MCI. IGF-1 steg, og kroppsfettet gikk ned. Fastende insulin økte noe innenfor normalområdet. Resultatene beskrives som en positiv, men foreløpig effekt på kognisjon.

I denne understudien fikk 30 eldre voksne, noen med lett kognitiv svikt, daglige sprøyter med tesamorelin (en GHRH-variant) eller placebo i 20 uker, mens hjernens signalstoffer ble målt med MR-spektroskopi. Etter behandlingen var nivået av det dempende signalstoffet GABA økt i flere hjerneområder, og et stoff knyttet til Alzheimer (myo-inositol) var redusert i ett område. Glutamat endret seg ikke. Som i hovedstudien ble det sett en gunstig effekt på tenkeevnen.