BPC-157 (Body Protection Compound-157)

I denne dyrestudien på rotter ble en achillessene løsnet fra hælbeinet, en skade som ellers ikke heler av seg selv. Stoffet BPC 157 bedret tilhelingen mellom sene og bein: senen ble sterkere og mer bevegelig, og bindevevet var bedre organisert. En betennelsesdempende steroid forverret tilhelingen, mens BPC 157 motvirket denne forverringen. Forskerne rapporterte ingen giftighet. Dette er en dyrestudie, og resultatene kan ikke uten videre overføres til mennesker.

I dette laboratorieforsøket studerte forskerne hvordan BPC 157 påvirker senceller fra rotter. Stoffet fikk celler til å vokse raskere ut fra senevev, overleve bedre under stress og bevege seg mer. Selve celledelingen ble ikke direkte påvirket. Effekten så ut til å virke gjennom en bestemt signalvei i cellene. Dette er et laboratorie- og dyreforsøk, og sier ikke noe om effekt hos mennesker.

I dette laboratorieforsøket med senceller fra rotter økte BPC 157 mengden av en mottaker for veksthormon i cellene. Når veksthormon ble tilsatt, delte de behandlede cellene seg mer. Forskerne mener dette kan bidra til at senevev heler. Dette er et laboratorieforsøk på celler, og resultatene kan ikke overføres direkte til mennesker.

I denne dyrestudien på rotter ble overgangen mellom muskel og sene skadet, en skade som ellers ikke heler av seg selv. Rotter som fikk BPC 157, enten i buken eller via drikkevann, fikk bedre tilheling, sterkere vev og bedre funksjon, og skaden forsvant til slutt helt. Stoffet motvirket også muskelsvinn. Dette er en dyrestudie og sier ikke noe om effekt hos mennesker.

I denne dyrestudien fikk rotter en knuseskade i en stor leggmuskel. BPC 157, gitt enten i buken eller som krem på huden, ga raskere muskeltilheling: mindre blødning og hevelse, bedre funksjon og mer normale verdier på muskelprøver. Effekten kom uansett når stoffet ble gitt. Dette er en dyrestudie, og resultatene kan ikke overføres direkte til mennesker.

I dette forsøket, med både celler og skadet muskel- og senevev hos dyr, undersøkte forskerne hvordan BPC 157 påvirker nydannelse av blodårer. Stoffet hadde ingen direkte effekt på celler i skål, men i levende vev bedret det åredannelsen ved å øke et signalstoff kalt VEGF, noe som fulgte med bedre tilheling. Dette er et laboratorie- og dyreforsøk uten overføringsverdi til mennesker.

I denne dyrestudien fikk rotter en ryggmargsskade. De som fikk BPC 157 som én sprøyte etter skaden, viste jevn bedring: bedre bevegelse i halen, mindre spasmer og mindre skade på nerveceller sett i mikroskop. Bedringen holdt seg gjennom lang oppfølging. Dette er en dyrestudie, og resultatene kan ikke uten videre overføres til mennesker.

I denne dyrestudien på rotter med magesår reduserte BPC 157 sårarealet og fremskyndet tilhelingen. Sprøyte i muskel virket bedre enn å gi stoffet i magen, og i noen sammenligninger var effekten bedre enn legemidlet famotidin. Ved langvarig bruk hjalp det slimhinnen å bygge seg opp igjen. Dette er en dyrestudie og sier ikke noe om effekt hos mennesker.

Denne oversiktsartikkelen oppsummerer dyreforsøk der BPC 157 ble brukt ved kirurgiske skjøter i mage-tarm-kanalen og ved fistler. Forfatterne beskriver at ulike skjøter og fistler helte hos rotter som fikk stoffet, også når tilhelingen var svekket av andre forhold. Dette er en oppsummering av dyreforsøk, ikke studier på mennesker.

Denne oversiktsartikkelen handler om tilheling av fistler, altså unaturlige forbindelser mellom vev, hos rotter behandlet med BPC 157. Forfatterne beskriver at stoffet, som finnes naturlig i magesaft, jevnt bidro til at ulike fistler og kirurgiske skjøter i mage-tarm-kanalen helte i dyreforsøk. Dette er en oppsummering av dyrestudier og sier ikke noe om effekt hos mennesker.

Dette er en fase 1-studie på friske frivillige som skulle undersøke sikkerhet og hvordan BPC-157 tas opp og brytes ned i kroppen. Studiens status er oppgitt som ukjent, og det er ikke oppgitt noen resultater. Vi kan derfor ikke si noe om hva den fant.

Denne oversiktsartikkelen oppsummerer forskning på BPC 157, et stoff som finnes naturlig i magesaft. Forfatterne beskriver at det i forsøk beskytter mageslimhinnen og andre organer mot skadelige stoffer som alkohol og betennelsesdempende medisiner, påvirker blodårer og blodstrøm, og motvirker muskelsvinn. Dette er en oppsummering av hovedsakelig dyre- og laboratorieforskning, ikke studier på mennesker.